"Monsterfabrikken" og rullebåndet

Du skjelver, hjerte raser av gårde som ett snøskred, det føles som om hjerte, tanker og kropp har ett internt race på en fartsgrenseløs motorvei.

Tårene bare renner, skulle hatt påmonterte vindusviskere og en hageslange i luftveiene så det lot seg gjøre å puste for det er oppimot umulig. Smerten river i kroppen.

Du har mest lyst til å krype sammen i fosterstilling, men det går ikke.  Akilleshæl er truffet, fasaden krakelert, du må be om hjelp.

Må ta kontakt med det grusomme vesenet, monsterfarikken hvor de går med hvite frakker….de gjorde i hvert fall det i gamle dager………Det kalles Helse»vesenet».

                                                  https://pixabay.com/no/

Det har gått så alt for langt, når du selv ligger nede skrikende om hjelp, hvor venner og familie roper ett høylytt varsko bekymring til «vesenet», noe som virker at det hjelper så lite. Fastlegen forsøker å ta grep og sender deg videre, men på neste rullebånd er det ingen forståelse og empati å spore.

Det er som å sitte på ett rullebånd som passerer vesenets fagfolk i ok tempo så de rekker å tjene mest mulig penger i løpet av en dag uten å overanstrenge seg, du må for gudsskyld ikke ha forhåpninger om sympati eller noen utdypende forklaring med forståelse eller noen ekstra minutters stopp på rullebåndet – for båndet holder sitt tempo.

Med flaks ender du  på ett rullebånd som på sikt går videre inn i vesenet, men de fleste blir bare sendt hjem og det uten så mye som ett klapp på skulderen.

Kanskje du heller burde oppsøkt en meteorolog eller en politiker, selv om leger, politikere og meteorologer nok har hatt sammen pensum, som heter «lov og lyg» mest mulig.

Hos politikeren ville en kanskje fått litt empati og noen gode ord i de viktige sekundene der du ligger nede, om ikke annet enn for håpet om å få din stemme når du følte deg litt bedre.

En meteorolog hadde lovet sol og pent vær i dagene fremover, men det kjenner du på egen kropp og sjel at ikke stemmer.

Legen sier en ting og skriver noe annet, trykker på enter og sender en videre på rullebåndet og det skrevne samsvarer på ingen måte med det som ble lovet og sagt, papirene kommer aldri frem til neste rullebånd.

Etter nok turer på rullebåndet har du etter hvert flere instanser rundt deg, og det burde vært bra, men du merker raskt at alle instansene forsøker å vri seg unna ansvaret som små iltre bendelormer som ikke vil belastes og deretter starter pekingen på hverandre….og i midten står du:
 - oppgitt
 - fortvilet
 - sliten og
 - enda sykere både psykisk og fysisk.

Tross smerten så er du fortsatt frisk nok til å kjenne at ansvarsfraskrivelsen til disse iltre bendelormene i vesenet, svir og gjør vondt og ventetiden tapper deg totalt for krefter.

Du sitter hjemme på vent med en «billett» til rullebåndet i hånden, som rastløs, sliten og oppgitt, snart livløs og uten håp.

 
Sykere enn før du faktisk satt deg på båndet og du spør deg selv til tider om det er du som er gal, men det vet du innerst inne at du ikke er, du er bare sliten og syk og ønsker å bli frisk.

Tenk om disse vesenene kunne fått låne den syke kroppen noen timer, en dag eller om de hadde orket det en hel uke.

Tenk om vi kunne kastet alskens somatiske og psykiske lidelser over på Departementet, Regjering, likegyldige leger og psykologer som kun ser på deg som ett stykke kjøtt, som har dato utfordring.

La de få smake på reisen på det saktegående kronglete lite fungerende rullebåndet, for det er ett håpløst rullebånd - Lurer på hvor lenge de hadde holdt ut!

Sitter du på ett av disse rullebåndene, lov meg at du ikke gir opp!

Sammen skal vi klare å få vesenet til og fungere optimalt en dag.

Husk du er verdifull og vakker uansett hva du sliter med, gjør så godt du kan og fyll dagene med så mye positivitet som du makter, ikke la reisen på rullebåndet bli det som knekker deg!