torsdag 2. november 2023

Snuble i egne diagnoser

 Da titter Frøken Kaos og glede innom igjen. 

Frøknas tur oppover trappen for å bli bedre og finne seg selv går fortsatt med baklengse steg nedover denne trappen, men turen er fortsatt fylt opp med både kaos og glede og det er nok like sikkert som at julaften er den 24.desember så skal frøkna snuble over noe som medfører at Statforvalteren blir sysselsatt med noen avvik også i 2023.

Alle vet jo at om en får disse psykisk syk diagnosene så er det opp mot umulig og oppsøke lege med noe annet for det meste legges naturlig av helsevesent på disse psykiske lidelsene.

Nå har frøkna blitt elefant og det ble oppdaget 80 pustestopp i sideleie og 117 om frøkna la seg på rygg......for å sove altså.

Dette nappet helsevesent raskt tak i og turen gikk med skrekk blanda fryd til Kongsvinger Sykehus for å møte en søvnsykepleier for en 1,5 time lang tilpassing og innføring i Cpap som det så flott heter.  

Med denne makaløse maskinen er det nå faktisk bare øregangene av hulrom på denne frøkna som ikke trenger et hjelpemiddel. Det er litt guffent å tenkte på. Hadde jeg tatt i bruk alle hjelpemiddlene på engang så hadde det nok blitt årets Halloween kostyme. men men

Jeg står i røykeskuret på sykehuset som med god vilje rommer 4 stykker og denne dagen var vi 2 på innsiden og en på utsiden. Frøkna setter i gang pratettøyet som hun alltid gjør om hun har noen rundt seg. Prater seg bort og går etter hvert mot inngang lett skamfull og tenkte faen nå gjorde jeg det igjen. Tross at det sto igjen 2 stykker der bak meg og lo, så glede hadde jeg nok spredd.

Kommer til inngang og begynner og skjelve, så kom frosten.........Faen, helvetes angst tenker jeg og går mot heisen og turen opp i 4.etg bare for å melde meg for å bli sendt ned i 3.etg. Litt surrealistisk og passere døren paliativ når jeg bare skal få ett kurs i å bruke en maskin som gjør at jeg ikke stopper å puste om natten og lukten på medisin avd. er heller ikke noe som minner om Norsk jul i hvertfall.

                                                             

                                  
                            pixbay.com

En søt dame tar meg i mot med åpne armer og jeg rister og skjelver og sier beklemt, beklager jeg sliter med angst. Damen bare smiler og sier dette går bra.

Det gjorde jo ikke det. Vel inne på kontoret er det er flott utvalg av elefantmasker.

Damen er nikjær i jobben sin og holder foredrag om innsovning og rem og hva som skjer i forhold til dette når jeg stopper og puste.
Alt jeg tenker er, hallo det er en sengpost på utsiden her, hent meg et teppe vær så snill. Samtidig som jeg ikke skjønner oppførselen til denne angten. Den bruker da ikke oppføre seg så ille.

Stusser også over at dama i det hele tatt gidder å forsøke å forklare en som påstår hun sitter der med angst og forventer at jeg skal oppfatte noe som helst.

Etter 1,5 time og elefantmasken jeg skal ha er valgt ut og tilpasset reiser jeg meg opp og sier, beklager men nå må jeg finne veien ut til taxien min. Damen smiler og våre veier skilles for denne gang.

Kommer ut i drosja og spør sjåføren om han har varme i setene bak for "angsten" vil på ingen måte slippe taket eller bli igjen på Kongsvinger sykehus og nå begynner det å verke i hele kroppen også. Tenker at det er jo ikke så rart når frøkna har sittet i 1,5 time og fristet og hoppet på kontoret til pustesove damen.

Turen går sin gang hjem og snubler innenfor døren, gjennom sliten og føler at jeg nå har vært nær følelsen av å være blåfrossen tross at blå fargen ikke hadde dukket opp enda. NÅ må da angsten ta seg en pause......men nei da.

Til slutt får jeg koblet hodet vekk fra tanken på at det er angst og tenker i andre baner. Tar bl.a tempen og joda tett oppunder 40 i feber gir både frost anfall og skjelvinger.

Tar raskt etter tefonen og ringer til Kongsvinger Sykehus og ber de be denne skjønne søvnsykepleieren sprite litt ekstra der jeg satt for jeg hadde nok fått influensa. De takket og ønsket god bedring.

Finner oppgitt fram paraset og noen pledd og planter meg i sofaen. 

Utover kvelden stivner nakken og hue er på nippet til å eksplodere. Det kjennes etter hvert ut som alle bein i kroppen har brukket og innsiden av ørene har lyst til å vrenge seg ut og feberen løper opp og ned som en jojjo. Det var angsten sin det tenker jeg.

Dagen etter har jeg konkludert med at dette må være influensa og ikke angst. snakker med en klok  dame i familien som spør om jeg har fått Covid....faen vi har det også i dette landet ja, det har jeg ikke tenkt en tanke på. 

           www.pixbay.com

Roter frem en test og joooo da, i det øyeblikket denne spyttsnør blandingen som vi skal dryppe ned på testen, treffer den første stolpen som indikerer positiv eller negativ manglet det bare konfetti og ballonger for jammen hadde ikke frøknas angst  konvertert til å være Covid.

Sitter igjen her etter en drøy uke. alle de følte brukne beina i kroppen har leget seg, ørene har vrengt seg innover igjen, feberen har forlatt kroppen. Bare noe udreglig slim og en tung pust igjen hos frøkna også et flir om munnen over at jeg selv klarte å snuble i mine egne diagnoser og gjøre Covid til Angst.

Ha en fortryllende dag der ute. Se opp for både Angst, Covid og andre baselusker.

Husk å si hei til en du passerer, kanskje utgjør det en forskjell i dagen til denne personen :) 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar